Skrevet av Berit Trogstad (kjent fra tidligere TV-Innlandet, Nyhetsoppleser).
Det er like før jul i 2017. Hjemme er vi godt i gang med juleforberedelser
med vask, baking, lange handlelister og det som hører til. Formen er ikke bra – hodet kjennes ut som om det er fylt av bomull, skallebanken er permanent, det piper og suser i ørene og jeg føler at livet humper avgårde på
andregir. Det har vært slik lenge nå, men legen finner ikke noe galt og jeg slår meg til ro med at det går vel over en vakker dag.
Samtidig er det noe som «lurer» i
underbevisstheten. Jeg tar meg ikke tid til å fundere dypere over mistankene mine, og for å være ærlig – jeg har heller ikke særlig lyst til det.
Jeg har lenge følt
på at «noe/noen» er til stede sammen med meg her hjemme, noen jeg verken ser eller hører, men som allikevel tar såpass plass i meg at jeg føler et stadig ubehag og til tider en slags redsel for hva dette kan være.
Det er ikke lett å erkjenne. Ikke først og fremst ovenfor meg selv, jeg kjenner jo på meg at atmosfæren i huset har endret seg de siste årene, sansene mine tar inn uforklarlige
følelser, jeg har følt nærvær og sett underlige ting skje. Jeg forsøker selvfølgelig å finne tilforlatelige forklaringer i hvert tilfelle, for hvem vil vel tro på at en har ånder rundt seg? Gjenferd
liksom?
Det er verre når disse ulne mistankene og følelsene skal deles med andre. Selvfølgelig blir en møtt med skepsis og en skjev liten latter.
-Har du sett Åndenes makt nå? Dette er bare humbug, ikke vær så godtroende!
Slike reaksjoner gjør jo at en holder litt igjen, og vi vil jo ikke
dumme oss ut med å opptre lettere hysterisk og irrasjonelt? Alt har jo en forklaring… eller?
De siste ukene har det vært så tydelig nærvær i huset at jeg virkelig
har begynt å tenke på å få dette undersøkt, om jeg så skal gjøre det i skjul for mannen min og resten av familien. Selv om de også sier å ha kjent på at alt ikke er som det «skal være»
her i huset.
Det er ikke de store og omfattende episodene som skjer her hjemme, ingen vaser og tallerkener som flyr gjennom lufta og truer med å slå oss i hjel, men heller en usynlig vegg
av tung atmosfære og følelsen av å bli iakttatt, spesielt ved enkelte områder i huset. Jeg kjenner med hele meg at det er ingen som vil oss noe vondt, jeg har heller følelsen av at dette er noen som kjenner oss, vil ha kontakt
og bare vil oss vel.
Lysene i huset blir slått av og på, ting vi har lagt fra oss blir plutselig borte, for så å dukke opp igjen på forskjellige steder. Lyspærer holder
aldri mer enn ei uke, og det kommer stadige bekreftelser på at mistankene mine er begrunnet.
Denne uka før jul har nærværet blitt mer fysisk. Jeg blir nappet i klærne,
kjenner nærvær i form av kalde gufs, føler meg iakttatt mens jeg sover og mister nattesøvnen. Hodepinen øker på, og jeg skjønner at jeg ikke har lyst til å fortsette slik.
Da jeg nevner dette for en venninne, sier hun at det finnes ei dame i Nordlia som har hjulpet flere med det samme, hun er klarsynt og er åpen for åndeverden. – Eh, javel, tenker jeg. Dame fra Nordlia? Det er jo der jeg bor! Slike
medium skal jo være litt mystiske og være vanskelige å få tak i…
Jeg får låne boken «Åndelig inspirasjon» som Anne Korsvold har skrevet, og
i løpet av de første sidene gråter jeg som et barn. Det er som om noe løsner inni meg, og jeg vet at henne må jeg få tak i. Hun beskriver så mye av det jeg går og tenker på, og setter et nydelig perspektiv
på mange av mine uløste «gåter».
I boken er det referater fra flere hun har hjulpet, som har opplevd det samme som meg.
Jeg ringer Anne, og i løpet av den første telefonsamtalen har hun allerede plassert noen av de som er på «besøk» hjemme hos oss. Jeg skjønner umiddelbart at mine mistanker er riktige, og Anne avtaler å
komme på besøk noen dager senere.
Anne er ei strålende dame – hun har en aura som beveger seg rett inn i hjertet når jeg treffer henne. Hun skinner som en sol, og det kjennes
umiddelbart på atmosfæren rundt henne at hun bærer på noe spesielt og verdifullt.
Mens vi koker te, finner Anne en plass i go’stolen i stua, og begynner straks å beskrive
den personen som har vært rundt oss den siste tiden. Det er fascinerende å se hvordan hun jobber. Annes fingre beveger seg tilsynelatende ukontrollert, og hun sitter godt tilbakelent og tar imot «bilder» fra en verden som er fremmed
for oss andre.
Mens hun sitter slik, henter hun frem egenskaper og utseende på «vår ånd», så vi er ikke i tvil om hvem dette gjelder.
Anne mottar i løpet av besøket et budskap som denne personen ville ha frem, og formidler dette til oss.
Dette berører oss sterkt, og jeg kjenner igjen at
jeg må gråte, denne gangen muligens av lettelse og glede over å ha fått svar.
Denne kvelden reiste vi bort en tur, og da vi kom hjem møtte vi et hjem med en tydelig lettere
atmosfære. Luften var ikke lengre tung å puste i, og jeg kjente meg med en gang letter i hodet.
Nå gruer jeg meg ikke lenger for å være alene, jeg tør å gå
inn på gjesterommet alene, og jeg har ikke lenger den stadige følelsen av å bli iakttatt.
Møtet med Anne var for meg både sterkt og godt. Jeg har fortalt om dette til mange,
og reaksjonene er som forventet. Noen synes dette høres utrolig spennende ut, og er glad for hjelpen vi har fått, mens andre beholder den skjeve, lille latteren.
Jeg har i hvert fall fått
en opplevelse som har gjort livet enklere å leve, jeg har fått et budskap fra den andre siden som var utrolig beroligende og varmt. Jeg er heller ikke redd for om vi skulle få flere «besøk» av vedkommende, som for
oss er en kjær og velkommen gjest som bare vil oss godt.
Anne ga oss svar, samtidig som hun tilførte livet mitt en ny dimensjon; Viktigheten av å åpne opp og la noe av det åndelige
få slippe inn - tankekraft og inspirasjon. Kjenne på livet!
Takk Anne!