Tilbakemeldinger

HYSJ, NÅ KOMMER MAGNUS

Høsten 2017 var jeg på besøk hos et ungt par med to små barn, Linda Hammerstad og Kristian Bekkelund. Den eldste gutten gikk i barnehagen og han snakket mye om en mann han så i huset der. Mamma og pappa så ikke denne mannen, men det skjedde mye rart i dette huset. Så mye rart at mamma Linda ikke likte å være i huset alene på kvelden og natta. Gjenstander flyttet på seg av seg selv og leker som var ryddet opp fra gulvet, var strødd utover morgen etter, uten at noen hadde vært nede på natta. Det var heller ikke mulig at disse lekene hadde veltet utover på noe vis. Vannkokeren levde også sitt eget liv og skrudde seg på og av seg selv, selv om kontakten var tatt ut.

Det merkeligste var da de skulle legge barna på kvelden og den eldste begynte å snakke om en mann «Magnus» han «så». Bl.a. en gang sa han til sin pappa: »hysj nå må du være stille, nå kommer Magnus». Han fortalte også at Magnus pleide å snekre nede i kjelleren.

Da jeg kom for å finne ut av dette, så fikk jeg kontakt med noen av besteforeldrene til dette unge paret. Jeg fikk også kontakt med det eldre ekteparet som hadde bodd i huset før. Jeg klarte å gi mange riktige detaljer om utseende deres og om deres personlighet.

Så fikk jeg kontakt med «Magnus», han hadde vokst opp i huset som barn og hadde bodd like i nærheten som voksen også. Han var en snill og hardt arbeidene mann som hadde arbeidet på gården like i nærheten. Han var også glad i å hogge ved, tømmer og plukke bær i skogen. Det var lett å for meg å beskrive hvordan han så ut. Jeg spurte om de hadde noe bilde av han, og da gikk de ned til naboene. De hadde bilde av han. De var i slekt med han og de ble med for å hilse på meg. Nå blir det mye skryt av meg selv, men jeg hadde beskrevet utseende og flere detaljer om Magnus helt rett. Magnus døde rundt 1990.

Det ble et fantastisk møte, hvor vi snakket om hinsidige ting som er sjeldent å få oppleve. Jeg tror hovedårsaken til at det unge paret opplevde så mye uro var, at de hadde en så hektisk hverdag at det gikk utover deres egen helse. Barna ble også skadelidende på grunn av stressede foreldre. Mitt råd var å ta det litt mer med ro i hverdagen og sette av tid til å gjøre ting som ga glede og påfyll. Livet skal ikke være et strev fra morgen til kveld, det er det ingen som holder ut med i lengden.

Det ble stille og godt i huset etterpå. Og mamma Linda slappet av om kvelden alene uten å være redd lengere. Det er så fint å få slike gode tilbakemeldinger. Det er noe av grunnen til at jeg holder på med dette. Jeg tror også at informasjon om disse temaene er viktig. Jeg har lånt bort bøker om husrens og mediumskap til folk, og de har fått det mye bedre med seg selv etterpå.    

EN HILSEN FRA DEN ANDRE SIDEN

Skrevet av Benedikte Andrea og Siv Lønhaug (kirketjener i Østre Toten) 2017.

Jeg hadde en kamerat som jeg hadde jevnlig kontakt med i en periode. Han kunne snakke med de døde, men han følte selv at han ikke var «kompetent» til å gi meg noe svar. Så han bare sa rett til meg at jeg burde oppsøke et medium, for noen ville snakke med meg. I den perioden hadde jeg mistet mange, så jeg ante ikke hvem av dem som ville «ta en prat» med meg.

Jeg søkte på Google om det var noen mediumer på Toten, da jeg fant Anne. Jeg ba moren min ta kontakt med henne, for jeg ville også at hun skulle være med på dette her. Det var skummelt, men samtidig spennende skritt å ta. For jeg hadde ingen aning om hva som ventet meg da dagen kom da vi skulle møte henne for første gang. Jeg hadde et lite ønske om å høre ifra ei som het Kjersti, som jeg så på som en storesøster da jeg var lita og som døde i en tragisk drukningsulykke på Kapp for 14 års siden. Så håpet jeg også på å høre ifra Oldemoren min som døde i 2014, noen måneder før jeg skulle konfirmeres.

Jeg og mor fulgte GPS ’en til vi stod utenfor huset til Anne, jeg selv var veldig spent på dette her. Døren åpnet seg opp, og der stod verdens koseligste dame og ønsket oss velkommen inn. Vi satte oss i stuen hennes, hun var fullt opptatt av å tenne noen lys mens hun ivrig fortalte hva dette dreide seg om siden dette var våres første møte med et medium.

Hun startet seansen, jeg satt i sofaen og var veldig spent på hva som ville komme. Den første som kom var oldemoren min. Hun fortalte at hun syntes jeg burde stole mer på meg selv, for jeg var ei flott jente, og at hun hadde veldig «bestemorsfølelse» ovenfor mor, og at hun var takknemlig for alle samtalene hun kunne hatt med henne. Den andre som kom fram var Kjersti, der fikk vi vite at skjebnen hennes var å dø ung. Og at hun aldri var ment for å bli eldre enn det hun var. Den siste som kom fram var Per, grandonkelen min som hadde fått akutt hjerteinfarkt og døde av det for noen måneder tilbake. Han ville si unnskyld for alt han hadde gjort mot oss, og at han hadde dårlig samvittighet. For det var en del krangler i familien min da jeg valgte å bytte etternavn. Og det var ikke alle som aksepterte, inkludert han. Og jeg merket en enorm lettelse når jeg fikk høre at han var lei seg over at det endte slik som det endte.

Etter møtet med Anne, så har jeg landet litt mer, fått mer tro på at jeg klarer ting. Jeg har til og med begynt å prate mer, før var jeg stille og sjenert. Så jeg har blitt en mer «voksen» versjon av meg selv. Man bør ikke være redd for hva som kan komme, eller hva som kan skje. For det finnes SÅ mye annet mellom himmel og jord. Og INGEN religion eller livssyn kan gi oss konkret svar på hva meningen med livet er, og hva som skjer etter det. 

DET GODE MØTET

Skrevet av Berit Trogstad (kjent fra tidligere TV-Innlandet, Nyhetsoppleser).

Det er like før jul i 2017. Hjemme er vi godt i gang med juleforberedelser med vask, baking, lange handlelister og det som hører til. Formen er ikke bra – hodet kjennes ut som om det er fylt av bomull, skallebanken er permanent, det piper og suser i ørene og jeg føler at livet humper avgårde på andregir. Det har vært slik lenge nå, men legen finner ikke noe galt og jeg slår meg til ro med at det går vel over en vakker dag.

Samtidig er det noe som «lurer» i underbevisstheten. Jeg tar meg ikke tid til å fundere dypere over mistankene mine, og for å være ærlig – jeg har heller ikke særlig lyst til det.

Jeg har lenge følt på at «noe/noen» er til stede sammen med meg her hjemme, noen jeg verken ser eller hører, men som allikevel tar såpass plass i meg at jeg føler et stadig ubehag og til tider en slags redsel for hva dette kan være.

Det er ikke lett å erkjenne. Ikke først og fremst ovenfor meg selv, jeg kjenner jo på meg at atmosfæren i huset har endret seg de siste årene, sansene mine tar inn uforklarlige følelser, jeg har følt nærvær og sett underlige ting skje. Jeg forsøker selvfølgelig å finne tilforlatelige forklaringer i hvert tilfelle, for hvem vil vel tro på at en har ånder rundt seg? Gjenferd liksom?

Det er verre når disse ulne mistankene og følelsene skal deles med andre. Selvfølgelig blir en møtt med skepsis og en skjev liten latter.  

-Har du sett Åndenes makt nå? Dette er bare humbug, ikke vær så godtroende!

Slike reaksjoner gjør jo at en holder litt igjen, og vi vil jo ikke dumme oss ut med å opptre lettere hysterisk og irrasjonelt? Alt har jo en forklaring… eller?

De siste ukene har det vært så tydelig nærvær i huset at jeg virkelig har begynt å tenke på å få dette undersøkt, om jeg så skal gjøre det i skjul for mannen min og resten av familien. Selv om de også sier å ha kjent på at alt ikke er som det «skal være» her i huset.

Det er ikke de store og omfattende episodene som skjer her hjemme, ingen vaser og tallerkener som flyr gjennom lufta og truer med å slå oss i hjel, men heller en usynlig vegg av tung atmosfære og følelsen av å bli iakttatt, spesielt ved enkelte områder i huset. Jeg kjenner med hele meg at det er ingen som vil oss noe vondt, jeg har heller følelsen av at dette er noen som kjenner oss, vil ha kontakt og bare vil oss vel.

Lysene i huset blir slått av og på, ting vi har lagt fra oss blir plutselig borte, for så å dukke opp igjen på forskjellige steder. Lyspærer holder aldri mer enn ei uke, og det kommer stadige bekreftelser på at mistankene mine er begrunnet.  

Denne uka før jul har nærværet blitt mer fysisk. Jeg blir nappet i klærne, kjenner nærvær i form av kalde gufs, føler meg iakttatt mens jeg sover og mister nattesøvnen. Hodepinen øker på, og jeg skjønner at jeg ikke har lyst til å fortsette slik.

Da jeg nevner dette for en venninne, sier hun at det finnes ei dame i Nordlia som har hjulpet flere med det samme, hun er klarsynt og er åpen for åndeverden.  – Eh, javel, tenker jeg. Dame fra Nordlia? Det er jo der jeg bor! Slike medium skal jo være litt mystiske og være vanskelige å få tak i…

Jeg får låne boken «Åndelig inspirasjon» som Anne Korsvold har skrevet, og i løpet av de første sidene gråter jeg som et barn. Det er som om noe løsner inni meg, og jeg vet at henne må jeg få tak i. Hun beskriver så mye av det jeg går og tenker på, og setter et nydelig perspektiv på mange av mine uløste «gåter».

I boken er det referater fra flere hun har hjulpet, som har opplevd det samme som meg.  

Jeg ringer Anne, og i løpet av den første telefonsamtalen har hun allerede plassert noen av de som er på «besøk» hjemme hos oss. Jeg skjønner umiddelbart at mine mistanker er riktige, og Anne avtaler å komme på besøk noen dager senere.

Anne er ei strålende dame – hun har en aura som beveger seg rett inn i hjertet når jeg treffer henne. Hun skinner som en sol, og det kjennes umiddelbart på atmosfæren rundt henne at hun bærer på noe spesielt og verdifullt.

Mens vi koker te, finner Anne en plass i go’stolen i stua, og begynner straks å beskrive den personen som har vært rundt oss den siste tiden. Det er fascinerende å se hvordan hun jobber. Annes fingre beveger seg tilsynelatende ukontrollert, og hun sitter godt tilbakelent og tar imot «bilder» fra en verden som er fremmed for oss andre.

Mens hun sitter slik, henter hun frem egenskaper og utseende på «vår ånd», så vi er ikke i tvil om hvem dette gjelder.

Anne mottar i løpet av besøket et budskap som denne personen ville ha frem, og formidler dette til oss.

Dette berører oss sterkt, og jeg kjenner igjen at jeg må gråte, denne gangen muligens av lettelse og glede over å ha fått svar.

Denne kvelden reiste vi bort en tur, og da vi kom hjem møtte vi et hjem med en tydelig lettere atmosfære. Luften var ikke lengre tung å puste i, og jeg kjente meg med en gang letter i hodet.

Nå gruer jeg meg ikke lenger for å være alene, jeg tør å gå inn på gjesterommet alene, og jeg har ikke lenger den stadige følelsen av å bli iakttatt.

Møtet med Anne var for meg både sterkt og godt. Jeg har fortalt om dette til mange, og reaksjonene er som forventet. Noen synes dette høres utrolig spennende ut, og er glad for hjelpen vi har fått, mens andre beholder den skjeve, lille latteren.

Jeg har i hvert fall fått en opplevelse som har gjort livet enklere å leve, jeg har fått et budskap fra den andre siden som var utrolig beroligende og varmt.  Jeg er heller ikke redd for om vi skulle få flere «besøk» av vedkommende, som for oss er en kjær og velkommen gjest som bare vil oss godt.

Anne ga oss svar, samtidig som hun tilførte livet mitt en ny dimensjon; Viktigheten av å åpne opp og la noe av det åndelige få slippe inn - tankekraft og inspirasjon.  Kjenne på livet!

Takk Anne!

 

CAMILLAS PLAGSOMME FOTVORTER

Sommeren 2013 fylte faren min 80 år og vi skulle ha et selskap for han hos meg. En skikkelig husvask måtte til og jeg var litt småstresset for å få orden på alt. Så ringer mor til Camilla en dag og spør om jeg kan hjelpe datter hennes. Vi avtalte en dag og fordi jeg kjørte bil da hun ringte, glemte jeg å skrive opp denne timen i avtaleboka. Da glemte jeg avtalen og var på trening da de kom til behandling. Sånne hendelser er jo veldig pinlig, men det endte bra allikevel.

Her forteller mor til Camilla:

«I juni 2013 tok jeg som mamma kontakt med Anne, hadde da vært inne på nettsiden hennes og sett at hun drev med healing. Min datter som da var 10 år, var veldig plaget med fotvorter under beina og opp på tærne sine. Camilla var under behandling hos hudlege på denne tiden. Hun hadde fryst vortene oppå
tærne, men hudlegen ville ikke fryse/ skrape/brenne de under beina. Her måtte jeg som mamma pensle på vortemiddel og skrape med en skalpell. Dette var plagsomt og slitsomt for oss alle sammen. Dette hadde pågått over et år.
Anne og jeg hadde en telefonsamtale denne dagen i juni. Vi avtalte da ett møte en torsdags kveld. Jeg og Camilla kom, men ingen hjemme i huset da vi kom. Merkelig og litt dumt syntes vi det var, men Anne hadde glemt oss fikk vi vite da vi ringte henne. Vi avtalte da ett møte en time senere (Anne var på trening da vi ringte).

Vi ble vel tatt imot av Anne og hunden hennes, Camilla er meget redd hunder, så hunden hennes ble jaget ut mens vi var hos henne.
Anne la ikke skjul på at hun var usikker på om dette var noe hun kunne hjelpe oss med da jeg ringte henne, det samme sa hun da vi var hos henne første gangen.

Anne og Camilla snakket om løst og fast, mens Anne holdt på beina til Camilla. De snakket om det meste og jeg som mamma ble spurt om ting i det daglige.
Den første behandlingen varte i ca. 1 time. Anne ba oss komme igjen om ca. 14 dager, vi fikk også beskjed om å ikke TENKE på vorter, glemme skraping og vortemiddel.
Anne og Camilla hadde et møte til, der de snakket mens Anne holdt på Camillas bein.

Vi fikk igjen samme beskjed av Anne, ikke tenkt på vorter, glem vortemiddel og tenk positive tanker.
I sommerferien ringte Anne oss, vi var da på tur hjem fra Ikea. Hun spurte da om hvordan det gikk med Camilla. Jeg svarte da at alt var ok og at hun hadde vorter enda, men at de hadde blitt svakere og mindre av dem.
Like før skolestart ringte Anne igjen, hun ville gi Camilla healing, dette var på kvelden. Camilla ble da umiddelbart varm, trøtt, sliten og ville legge seg.
3. september sender jeg Anne en tekstmelding der det står:
«Camilla sine fotvorter er borte, alle som en. De ble litt i forkant svakere, mindre, endret farge og det ble dype groper der vortene var.»
Fire dager senere hadde Camilla time hos hudlegen, han kunne ikke forstå at vi hadde fått bort alle vortene bare over sommeren (vi sa ingen ting om at Anne hadde hjulpet oss med dette).
Nå er det snart 3 år siden vi startet hos Anne, og ingen vorter er å finne på Camillas bein.»
Bente Stenslie (mor til Camilla), Gjøvik.

SLUTTET MED ASTMAMEDISIN

Når jeg legger hendene på en klient for å «heale» dem, så vet jeg at de får hjelp der hvor kroppen trenger det mest. Så om jeg holder på beina, kan den vonde hodepinen allikevel bli borte.

Her forteller Kristin om hva som skjedde med henne da hun kom for å få «healing»:
»

Jeg tok kontakt med deg i juli 2015 på grunn av ubehag i hoftene, og det møtet skulle bringe noe helt annet enn jeg forventet.
Etter mange år med stress ble jeg alvorlig syk i 2008. Siden det har jeg jobbet hardt for å finne igjen meg selv og lære å kjenne på kroppens signaler. Jeg har i stor grad lykkes å få orden på tankene, men synes det er vanskeligere med kroppen siden den bare fortsatte å reagere automatisk med anspenthet. Etter mye trening er jeg nesten i mål, men kjenner tidvis fortsatt ubehag.
Det var da jeg kom på at jeg kunne forsøke healing. Jeg var først skeptisk, men kom frem til at jeg ikke hadde noe å tape. Det var forsøket verdt.

Jeg kom til henne en vakker sommerdag og vi satt ute i det nydelige været. Vi snakket litt og hun førte hånda over kroppen min som en scanner. Hun sa at hun kunne kjenne kulde noen steder, særlig over brystkassa. Deretter holdt du hånda lenge over brystkassa. Etter en god stund kjente jeg en kribling i lårene, som om det var fullt av sommerfugler der inne. For øvrig kjente jeg ingenting.
Etter noen dager fikk jeg en innskytelse; jeg slutter med

astmamedisiner. Jeg hadde alvorlig astma som liten, men vokste det av meg. Da jeg var i 20-årene kom det tilbake og jeg har altså brukt forebyggende medisiner i snart 25 år. Jeg har forsøkt både å trappe ned og slutte mange ganger, uten hell. Det kunne gå 2-5 dager etter at jeg sluttet, så ble jeg liggende i alt fra noen timer til et par dager. Nå har det gått over et år og jeg har ikke brukt medisiner siden. Jeg anser meg selv som frisk og er så takknemlig.»

Kristin Nicolaisen, (driver med coaching og er kateket i Kirken, Østre Toten)

JEG TRODDE IKKE PÅ SÅNT

Det å «nå» igjennom til åndeverden og vise at man klarer det til en person som ikke har tro på at åndeverden finnes, føles ekstra stort. Mona Hilde har tidligere vært aktiv i en kristen menighet. Hun har til og med «talt i tunger», noe som er veldig fremmed for meg. Så leste hun ei bok skrevet av en ateist og ble sterkt påvirket av den. Hun mistet da fullstendig gudstroen og var sta på sitt nye standpunkt.
Da hennes kjære søster Elin døde i januar 2014, kjente hun på at hun ønsket at Elin levde videre på et annet plan. Sorgen åpnet henne på ny og i dag har hun blitt mer troende på en høyere kraft igjen. Jeg må si at Elin var et utrolig godt menneske og er veldig takknemlig for at jeg fikk lov å bli kjent med henne.

Her forteller Mona Hilde om sine erfaringer med det åndelige:

»I august 2001 begynte Anne og jeg å arbeide som lærere ved Snertingdal ungdomsskole. Anne var da rådgiver første året, men hadde mye undervisning også. Vi samarbeidet mye og hadde fellesundervisning. Etter dette skoleåret flyttet jeg til Oslo og jobbet på en skole der. Vi mistet da kontakten.
Vi møttes noen år etterpå i svømmehallen på Gjøvik og da var Anne i full sving med å være healer og utvikle sine evner. Jeg var skikkelig skeptisk og sa tydelig fra at jeg ikke trodde på hverken healing, noe liv etter døden, at det finnes noen gud eller at man kan være klarsynt. Jeg ble nok oppfattet som irriterende, men samtidig hadde jeg et behov for å teste dette ut.
Elin søster, derimot hadde ei stor gudstro og trodde på at folk fikk hjelp av healere. En gang i 2010 var Anne i nærheten hvor hun bodde, hun stakk innom på besøk. Elin hadde hatt en kronisk vond arm i lang tid. Da fikk hun noen varme hender på armen, en halv times tid. Først ble armen enda vondere, men plutselig slapp smerten og armen ble helt smertefri. For Anne var dette helt uventet, for som regel må det flere behandlinger til. Armen var helt smertefri et år, senere kunne hun merke litt smerter, men da tenkte hun på Anne og smertene forsvant.
Det at det gikk så fint med Elin, betydde mye for selvtilliten til Anne. Hun ble tryggere på evnene sine og opplevde samme vinteren lignende «mirakel» med ei dame hun hjalp i

Kristiansund. Hun hadde ei kronisk vond skulder og ble også bra etter en behandling. Etterpå var denne dama igjennom en rettsak, men skulderen holdt seg «frisk» gjennom hele perioden det sto på.
Jeg fikk da mer tro på at noen gode krefter må finnes rundt oss, derfor fikk jeg mer tillit til å spørre Anne om forskjellige ting. Det jeg tenkte å nevne her handler om mine barnebarn. Da den ene datteren min var gravid med sitt første barn, lurte jeg på hva slags kjønn det ble og om fødselen kom til å gå bra. Anne brukte da pendel. Hun fikk opp at det ble en gutt og det kunne bli noen komplikasjoner i forbindelse med fødselen. Det viste seg å stemme. Det ble en gutt og fødselen var vanskelig, men alt gikk heldigvis bra. Da den samme datter skulle ha barn nummer to, sa Anne på forhånd at det ble ei jente. Og jente ble det. Alt dette syntes jeg jo var fascinerende. Men noen tro på et liv etter døden hadde jeg ikke.
Så i januar 2014 fikk Elin den triste beskjeden at hun hadde uhelbredelig kreft. Hun fikk beskjed om at hun hadde bare noen uker igjen å leve. Hun var da 76 år. Den tunge beskjeden fikk hun på Gjøvik sykehus. Den kvelden sang vi gamle skillingsviser, gråt sammen og pratet på opplevelser fra barn og ungdomstida vår. Vi var i sjokk begge to, og Elin ville ringe til Anne. Det var en fredagskveld.

Dagen etter kom Anne med kjæresten sin og la beroligende hender på den slitne kroppen. Elin hadde selvfølgelig ikke noe forventninger om å bli kvitt kreften, men følte «healingen» som en lindring.

Det ble flere behandlinger før hun døde og etter hver gang ble hun litt sterkere og følte seg bedre for ei stund. Hun hadde også mange fine samtaler med Anne som ga trygghet i møte med døden.
Elin hadde to adoptivsønner som betydde enormt mye for henne. Den ene sønnen var i Ungarn og jobbet der da hun fikk den forferdelige beskjeden. Hun ville så gjerne se han før hun døde. Han rakk akkurat å komme før hun sovnet inn for godt. Det virket som om hun ikke ville gå over til den andre siden før hun fikk sagt farvel til han. Han kom på sykehjemmet hvor hun lå til slutt, satte seg ved sengen hennes. De pratet litt og etter ca.10 minutter, lukker Elin øynene og overgir seg.

Sorgen over å miste søstera mi var stor og jeg tenkte mye på om hun hadde et liv etter døden. Jeg hadde igjen behov for å teste ut Anne. Jeg var i en begravelse litt senere. Etter begravelsen dro jeg rett til henne og spurte om hun fikk kontakt med den avdøde. Anne beskrev da dama som hadde gått bort helt detaljert, til og med hvor gammel hun var da hun døde. Dette klarte hun å få fram med å få tegn på handa si.
Kristian, sønnen hennes var der også. Han er en skikkelig skeptiker. Da fikk han oppleve noe uventet. Jeg har opplevd flere ganger nå at Anne har klart dette og skjønner at det må være «noe». Hver kveld sender jeg en hilsen til Elin før jeg sovner.»

Mona Hilde Nygård (Gjøvik) tidligere lærerkollega).